Hei uke 31! Her har mye skjedd det siste ukene, og formen har mildt sagt snudd siden sist gravidoppdatering som var i uke 26. Men for hver dag som går er vi en dag nærmere å få møte lille bebis, så det er uten tvil verdens beste «trøst».
UKE 31
Ukens positive: At jeg er en uke nærmere å ikke være gravid mer? Hehe. Neida. Men bekkenet mitt er så dårlig at det er helt ærlig vanskelig å holde seg positiv akkurat nå. Men det er jo alltid noe! Uken positive: kjæresten har blitt livredd for meg etter at jeg angrep han med en pute når han ikke levde seg nok inn i fotmassasjen jeg fikk av han, så nå får jeg massasje hver eneste gang jeg spør. Trenger forøvrig ikke å spørre alltid heller lengre, massøren har forstått alvoret og masserer som om det stod om livet hver eneste kveld.
Cravings: Sommeris er mitt nye oppheng! Og jeg er enda irritert på meg selv for at jeg ikke kjøpte mer enn bare 25 stk når Meny solgte disse på 10-kroners marked, for nå begynner frysen å tømme seg og jeg sliter derfor med å late som ingenting når Preben spør gjester om de også vil ha en is…..
Ukens slitsomme: Bekkenløsning, som virkelig er et helvette på jord. Jeg skammer meg over å ha vært en sånn person som tidligere har kunne tenkt inni meg at «hvor vondt kan bekkenløsning egentlig være» når jeg har hørt andre gravide klage og gjerne bli sykemeldt pga smerter. For herregud, jeg har virkelig ikke hatt aning om hva vondt er før dette her. Det kjipeste med å konstant ha smerter døgnet rundt, er personen det gjør meg til. Lunta er mildt sagt kortere, jeg griner sikkert hver eneste dag og er nok ikke den enkleste å ha med å gjøre om dagen. Føler liksom jeg har mistet en av de sidene jeg liker best med meg selv, som er humøret mitt og evnen til å som regel alltid være positiv. Nå minner jeg mer om satan sjæl, noe jeg blir oppriktig trist av å tenke på. Gleder meg til å bli meg selv igjen. Både fysisk og psykisk.
Fysisk aktivitet: Tilnærmet null. Er jeg heldig så klarer jeg en liten tur med Målte ett par ganger i uka, men da ryker ofte hele dagen etterpå – så det er liksom ikke verdt det lengre. Det tærer noe helt sykt på meg som er så glad i å være aktiv at jeg ikke lengre kan gå en liten tur en gang, men som alle sier til meg: dette er for en så kort periode at jeg må bare godta det. Heller det enn å ødelegge seg for resten av livet, fordi man skulle være sta og ikke gi seg.
Humør: Det er opp og ned, hehe. Har det heldigvis veldig fint oppi alt det som føles litt kjipt, og er evig takknemlig for kjæresten min som får meg glad og gi meg latterkramper hver eneste dag. Vi koser oss veldig sammen her hjemme og det er jeg så glad for! En stødig, tålmodig og snill samboer betyr jo bare hele verden når man er alt annet enn stødig sjæl om dagen…😂❤️
Siste innkjøp: Enda litt mer klær til bebis, skal snart få tatt noen bilder til dere og vist dere. Kommode til rommet hans, noen superskjønne luftballonger som skal sveve over sengen hans, bæresele, ting til rommet hans, bedside crib og sprinkelseng. Var igrunnen litt itvil om vi kom til å trenge bedside crib, men etter hva jeg har hørt blir man raskt veeldig takknemlig for det på nattestid. Så da blir det slik! Blir forøvrig stadig overrasket hvor mye en baby faktisk trenger. Eller for å si det litt mer riktig: hvor mye vi tror og har fått for oss at en baby trenger. 😅