LEV OG LA LEVE

Nå har det gått noen måneder siden jeg satt å strigråt på en videoblogg fordi noen hadde kalt meg tjukk. Sånn for å gjøre den styggeste kommentaren jeg noen gang har fått både litt kortere og enklere, hehe. Tiden har gått siden den gang, og selv om jeg har gjemt bort hele hendelsen i bakerste skuff og har det veldig fint i dag, så er det dager hvor jeg tar meg selv i å ha blitt litt… usikker. Sånn på meg selv. Kommentaren jeg fikk en kald dag i februar sitter åpenbart fortsatt i, og den fikk meg til å tenke over egen kropp på en måte jeg ikke har gjort før. Og det irriterer meg. Men så prøver jeg å huske at selv om lårene mine drar noen ekstra centimeter, så er de utrolig sterke. De kan løfte hundre kilo i knebøy og de gjør at jeg føler mestring hver eneste gang jeg er på trening. Vil jeg gi slipp på disse tingene og løfte lettere vekter for å bli mindre over lårene? Nei, jeg vil jo være sterk og gjerne bli enda sterkere også. Løpe syv dager i uka, for å bli tynn som et lite frø? Altså, jeg skal ikke lyve. For jeg kan jo ha lyst å bli en liten spirrevipp både titt og stadig. Det kan sikkert mange kjenne seg igjen i. Men så har jeg ikke lyst nok til at jeg gidder. Styrektrening gjør meg glad. Cardio gjør meg også glad, men ikke så glad at jeg vil løpe meg ihjel. Javel, så er kanskje leggene mine større enn hva enkelte mener er normalen. Men hva er egentlig normalen, det lurer jeg ofte på. Men jeg har ikke noe svar. Har du?

Til tross for jeg er relativt sunn i hodet og klarer å forstå at jeg både er god og fin nok som jeg er, så kommer styggen på ryggen i blant og hvisker kommentaren jeg fikk i øret mitt. Det er akkurat som om den tok en liten bit av det beste i meg, og jeg har ikke fått hele selvsikkerheten tilbake enda. Får meg til å tenke at jeg ikke burde hoppe rundt i det skjørtet, den kjolen eller det antrekket. Og da tviler jeg på meg selv. Blir usikker på egen kropp. Og er redd andre tenker vonde tanker om meg når de ser meg eller snakker med meg. Herregud, så slitsomt egentlig. Til tross for hvor utrolig mange fine ord jeg får daglig her på bloggen av leserne mine, så tviler jeg på meg selv. Ikke mye, men likevel nok. Det får meg igjen til å tenke på de som blir mobbet og krenket til daglig sånn i hverdagen, og ikke har en heiagjeng i form av tusenvis av snille jenter som leser blogg i ryggen. Det gjør meg trist. For det var jo dere som løftet meg opp og dyttet selvtilliten min tilbake når jeg trengte det som mest i vinter. Men til tross for at jeg har en gigantisk heiagjeng som dere i ryggen, så ser jeg i blant ned på lårene mine og tenker at de ikke er definerte nok eller tynne nok. Men så går det over ettervært, jeg tramper videre i høyt tempo likevel og får heldigvis som regel alltid en veldig fin dag. Til tross for at jeg de siste månedene har blitt litt mer usikker på meg selv, så er jeg heldigvis ikke blitt usikker nok til at det stopper meg totalt. Men det stopper meg litt. Og det syns jeg er litt trist, egentlig. At en kommentar kunne gjøre så mye. At den kunne feste seg såpass i minnet. Er det ikke merkelig?

Poenget mitt med disse ordene er at man må bli flinkere til å veie ordene man sier til hverandre. Tenke seg om før man lirer av seg ting over internett. Tenke hvor mye den ene kommentaren kan treffe mennesket du skriver den til. Tenke over om du blir tynnere av å kalle en annen jente tjukk. Jeg lurer på om lårene til mennesket som kalte meg «ekstremt stor over lår og legger» krympet noen centimeter når hun fortalte meg det? Det tviler jeg på. For vi må prøve å huske en ting, jenter. Man blir aldri penere eller bedre selv av å snakke nedsettende til eller om andre, og det har jeg lyst til at vi alle skal bli flinkere til å huske på. Meg selv inkludert. Vi må være snille med hverandre, tenk så mye lettere livet er når vi kan unne hverandre glede og smil? De gode tingene her i livet. Store lår, tynne legger, kraftige hofter, dobbelthake eller slanke armer – hva så? Hva i alle dager har dette å si, egentlig? Vi må la hverandre leve. Akkurat som vi er. For sommeren er for kort til at vi skal bruke disse fine dagene til å være usikker på oss selv. Eller bruke sene sommerkvelder på å snakke stygt om andre. La samtaleemnene og disse magiske dagene vi har i møte brukes på noe som gir deg godt påfyll. Noe mer hyggelig, noe større og noe bedre. Skap deg minner du kan le av når vinteren kommer, lang og kald som den er. Le og la leve. Jeg tror livet føles lettere hvis man er et hyggelig menneske som løfter andre opp. Ikke presser ned. Sommerklem fra meg! 💛

117 kommentarer

  1. Veronica:-)

    Hei! Som mamma til to jenter som snart er tenåringer, kunne jeg virkelig ønske det var flere som deg, som var synlig,!!! Får helt angst av disse såkalte «sunne»forbildene,hvor hele hverdagen deres går ut på å se bra ut, koste hva det koste vil…. Hva skjedde med sunn fornuft og folkevett?! Og god oppdragelse…..for det er bare ikke greit å lire av seg slike kommentarer! Her hjemme er vi opptatt av sunn mat og trening, men aldri fokus på utseende. Snakker kun om at man må spise sunt og trene for å få mer energi og føle seg frisk. Det fokuset har du og jeg elsker det! Man må nyyyyte livet og det man har på innsiden,hvordan man behandler andre og det å vite at alle er født med forskjellige kropper, DET kommer man langt med! Du er virkelig ett godt forbilde, Kristina!! Stor klem til deg❤️

    1. kristinaandersen

      Det fokuset er det beste man kan ha, Veronica. Og jeg gleder meg til å lære det videre til mine fremtidige barn en dag i fremtiden 🙂 Takk for fantastisk koselig kommentar! Klem <3

  2. Fint innlegg <3 Du er en så stor inspirasjon for meg, jeg leser bloggen din og tenker GOALS hver dag. Du ser fantastisk ut og du skriver veldig bra. Jeg er heller ikke syltynn, jeg er nok ikke tykk heller, men kan fort føle meg det da jeg har litt større rompe og lår enn "normalen".. (hva er normalen..?). Men jeg ELSKER styrketrening, og forsøker å tenke på alt det kroppen min får til!
    Så ja, jeg har nok ikke "nok" lyst til å bli tynn, fordi da hadde jeg løpt hverdag og droppet alt av digg mat.. Og det har jeg ikke giddet enda..

    Takk for at du er en så stor inspirasjon! Du er fantastisk 🙂

    1. kristinaandersen

      Takk Oda!! Heia deg, og å gjøre det som gjør man glad <33

  3. Veldig bra skrevet, tror mange kan kjenne seg igjen i disse følelsene. Jeg synes likevel at du ser helt smashing ut, og har aldri tenkt noe annet! Du stråler virkelig <3 God klem til deg!

    1. kristinaandersen

      <33

  4. Har aldri kommentert et blogginnlegg før, men nå følte jeg virkelig for det. Takk gud for at det finnes forbilder som deg, Kristina, som fremmer et sunt kroppsideal og som tørr å være den du er. Aldri slutt med det – du ser både smashing og lykkelig ut 🙂

    1. kristinaandersen

      Tusen takk, Ingrid! Blir så glad <3

  5. Digget dette innlegget! Og du ser helt smashing ut <3

    1. kristinaandersen

      <3

  6. Christina

    Fine Kristina! Vi er absolutt gode nok som vi er! Klem fra en annen Christina (som også har en sånn stemme som hvisker dumme ting i blant)

  7. Sunshine

    Skjønner poenget ditt,men selv om utseende ikke er viktig skulle jeg gitt MYE for å se ut som deg. 86 kilo,170 cm på sokkelesten! 😭

  8. Det er lett å forstå og tenke at hva har egentlig utseende og kropp å si. Men de vonde tankene kommer jo ofte uansett. Skulle ønske det var en måte å fjerne alle disse tankene. For hvis du virkelig tenker over det, så har det jo virkelig ingenting å si hvordan du ser ut. Hva gjør det med livet ditt?

  9. Marianne

    Du er IKKE tjukk! Så langt derifra. Du er bare helt nydelig, og du kler alt! Gå med hva du vil, for jeg har aldri sett deg i noe, å tenkt «Oy det var ikke helt bra»
    Ikke så ofte jeg kikker innom, men di gangene jeg gjør det, tenker jeg heller fy søren ho er flott!

  10. Så god og reflektert du er!! ❤️❤️❤️

  11. Hvilket strl. har du i den kjolen? 🙂

Skriv en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *