EN STOR TAKK TIL…

Reklame for KLP.


Jeg kommer aldri til å glemme følelsen jeg hadde når mofar ble alvorlig syk. Alvorlig syk var han i mange år, men når han ble såpass syk at han ikke lengre kunne være hjemme. Min aller beste venn, som plutselig måtte på sykehjem. Jeg husker jeg fikk panikk. Jeg gråt, var sint og følelsen av å være hysterisk livredd fikk en ny betydning for meg. Hvordan skulle dette gå? Hvorfor skulle mofar være der alene? Og hvorfor kunne ikke bare jeg ta vare på han? Selvfølgelig vet jeg at det ikke ville vært mulig, men følelsen av å være så maktesløs er den verste følelsen jeg noen gang har kjent på. Noen andre måtte nå passe på mofar. Marerittet jeg hadde hatt siden den dagen han ble nettopp syk.

Min mofar var en mann som aldri sa et vondt ord, klaget eller var missfornøyd. Han var glad og takknemlig uansett. Han var en sånn person jeg skulle ønske alle var, for da hadde verden vært et så innmari positivt sted. Mofar hadde det fint på sykehjemmet, han. Alle som jobbet der var jo så snille og tok så godt vare på han. Til tross for at jeg var helt panisk og bare ville ta på han slepetau og ta han med meg hjem. Men han fikk det beste fra begge verdener: familieomsorg og den beste hjelpen han kunne fått fra både syke- og hjelpepleiere. Mofar var fornøyd og følte seg trygg, noe som var så utrolig godt å vite. Men det var en dame som gjorde hverdagene hans på sykehjemmet enda litt bedre. Hun heter Britt. Og hun jobber som hjelpepleier på Venneslaheimen omsorgssenter. Britt var i følge mofar en sånn fin person som gjorde det lille ekstra. Hun tok seg tiden til å slå av en prat og ha en ordentlig samtale. Hun viste at hun hadde tid. Tid til å høre, tid til å lytte. Tid til å kanskje slå en av fleip og skape latter, noe som betyr ufattelig mye når tiden i livet plutselig begynner å renne ut.

Tusen takk Britt. Takk at du gjorde livets siste stoppetsted for min
aller beste venn til en litt bedre plass å være.

♥  ♥  ♥

KLP har nå en fantastisk og utrolig viktig kampanje gående, som løfter frem personer som jobber innenfor helse og kommune Norge. Dette for å øke bevisstheten rundt den viktige jobben de gjør, noe jeg syns er så innmari fint! Jeg har alltid hatt en stor respekt for mennesker som jobber i den offentlige sektoren, og er derfor utrolig takknemlig for at jeg fikk bidra til denne kampanjen. Mennesker som strekker seg langt for å ta vare på andre fortjener all hyllest de kan få!

Har du noen du har lyst å gi en stor takk til? Noen som har gjort en forskjell for deg eller noen du er glad i? Gå inn på enstortakk.klp.no og nominer den du mener fortjener en stor takk, så er du med i trekningen av en premie på 5.000 kroner. Premien gis til den du takker. ♥

meg, mofar og mommo.
<3

16 kommentarer

  1. Anne Lene

    Så fint innlegg ❤️❤️

    1. kristinaandersen

      <3

  2. Dette var fin lesing <3

    1. kristinaandersen

      Fint det falt i smak <3

  3. Finnes få bloggere som er så oppegående, rause og varme som deg, Kristina. Du er en stor inspirasjon som menneske! Flott hyllest fra deg, ble noen tårer her ❤️

    1. kristinaandersen

      Så utrolig fine ord å få! Tusen tusen takk, Hanne <3

  4. Sandra b

    Åå så nydelig. Får klump i halsen og tåret i øyene av å lese teksten og se videoen.

    1. kristinaandersen

      <33

  5. Therese

    Så fint innlegg! <3 Jeg har også, som du, hatt et nært forhold til mine besteforeldre. 2 av de døde nylig, etter flere år med Alzheimer. De kjente meg ikke på slutten. Det var utrolig tøft. De menneskene som jobber på sykehjem altså; for en jobb de gjør! Jeg var så evig takknemlig for de som passet på mine besteforeldre, og ga de så mye omsorg <3 Et par av de som hadde mest med min Farfar å gjøre kom også i begravelsen. Da fikk jeg takket dem for alt de hadde gjort for Farfar. Uendelig respekt for de som gjør denne jobben!

    1. kristinaandersen

      Takk for at du deler, Therese <3 Kan ikke tenke meg hvor tøft det må være å oppleve Alzheimers. Det er en helt forferdelig sykdom 🙁 Helt riktig det du sier – folk i sånne jobber er virkelig levende engler.. <3 Klem!

  6. Jeanette

    Så fint og rørende innlegg . Husker selv da min morfar ble syk for noen år siden. Var så trist å se han i rullestol. Han som alltid hadde vært så aktiv var plutselig blitt lam av hjerneslag. Han klarte ikke spise selv,ikke kle på seg. Husker spesielt en gang meg og min mor hadde besøkt ham på sykehuset hvor utrolig hjelpeløs han var. Og når vi gikk var han helt på gråten og satt å så etter oss når vi gikk. Helt forferdelig! Heldigvis fikk han komme hjem etter noen måneder på sykehjem og jeg er så glad han kan bo hjemme med mormor nå ♡♡

    1. kristinaandersen

      Helt forferdelig, får helt tårer i øynene av det du skriver Jeanette 🙁 Kjenner meg så godt igjen.. Men så utrolig godt at han er tilbake der han hører hjemme hos mormor nå, ingenting som er bedre enn det <3 God klem!

  7. For et nydelig innlegg. Du skriver så fint, og ærlig. Du deler sider som rører meg skikkelig. Din fine mofar er rimelig stolt over deg, for at du er så godhjertet og fint medmenneske som du er, det er jeg helt sikker på. Det er ikke alle som har de egenskapene <3 Jeg husker hvor mye sykepleierne betydde for meg da min farmor lå for døden.. Det var utrolig tungt som 13-åring, å skulle miste en av mine beste venner. Men de fortalte fine historier, lot meg fortelle, smurte brødskiver til meg, og var der rett og slett for meg. Jeg husker dessverre ikke navnet på dem, men for noen fantastiske personer! Takknemlighet, rett og slett.. <3

    1. kristinaandersen

      Takk for koselig kommentar Charlotte <3 Det er fryktelig tungt å miste noen man er så glad i, uansett alder. Ordentlig fint å lese du ble tatt godt vare på av sykepleierne, det må være verdens fineste yrke 🙂

  8. Nydelig og takknemlig innegg fra deg. Viktig å sette pris og fokus på dette. Tommelen opp for deg Kristina 🙂

    1. kristinaandersen

      Tusen takk <33

Skriv en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *