Jeg skulle akkurat til å vise dere dagens antrekk, men kom over denne saken på internett. Og dette er så mye viktigere for meg å vise dere. En film om dyrevalper som er begravd levende. Selv valgte jeg å se filmen, så nå sitter jeg her og har grått i flere minutter. Jeg klarer ikke stoppe, smerte fyker gjennom hele kroppen og jeg kjenner et enormt sinne. For å si det rett ut: hva i helvette er galt med mennesker?

Dette skjedde i USA, av to hundeoppdrettere – og ble oppdaget av dyrevernsorganisasjonen RSPCA. Plutselig hørte en av kvinnene en valp som klynket, og det viste seg at flere valper var begravd levende. Når jeg hører den lille klynkingen og ser hvordan valpen gisper etter luft på filmen, får jeg så vondt at jeg har ikke ord.

Filmen over er rett og slett det mest horrible jeg har sett i hele mitt liv og det gjør meg redd at mennesker som er i stand til å gjøre slike ting faktisk finnes i denne verden. Folk som dette er ikke mennesker, de er søppel og burde aldri fått lovt å se dagens lys! Jeg skulle gitt så mye for å låse dem inn i et bur og la dem dø – akkurat slik som de gjør med dyrene! Dyr kan ikke forsvare seg, de har ikke sjangs! Folk som misshandler disse små skapningene fortjener ikke en plass på denne planeten.

Straffen hundeoppdretterne fikk var seks måneder. Seks små måneder, det er så latterlig at jeg har ikke ord! De skulle vært dømt til døden, sperret inne for resten av livet og aldri fått sett dagens lys igjen. Systemet er skammelig dårlig!

Selv har jeg nettopp kjøpt medlemskap hos Dyrevernalliansen, som kjemper for dyrenes rettigheter. Du kan selv velge hvor mye du vil gi, 250 kroner hjelper like mye som 1000 kroner. Jeg hadde blitt så utrolig glad hvis dere lesere gikk innom denne nettsiden og kjøpte dere et medlemskap dere også. Dette er så utrolig mye mer betydningsfult enn ei ny veske, eller noe som helst annet. Jeg vil være en venn for dyrene, og bruke stemmen min til noe fornuftig. Stemmen dyrene desverre ikke har…

Noe jeg har tenkt på mye de siste dagene, er hvordan vi bloggere fremstiller livet vårt. Eller, jeg skal snakke for meg selv – hvordan jeg fremstiller livet mitt. Det er rart med det, men jeg tror jeg snakker for alle når jeg sier at vi deler den beste delen. The golden moments, for å si det slik. Jeg mener, hvor ofte er det dere leser om bloggere som har kranglet med kjæresten sin eller grått seg i søvn?

Er det rart at enkelte mennesker hetser oss bloggere, sånn egentlig? Jeg syns ikke det, til en viss grad. Den største grunnen er nok at mange raskt kan glemme at vi også er mennesker. Jeg er ei like vanlig jente som det dere er, men det dere får innblikk av her – tilsier kanskje noe annet. Det jeg deler på bloggen min er en brøkdel av hva jeg egentlig er, hva jeg gjør i løpet av en dag og hva jeg tenker. Det jeg legger ut på bloggen min, er en nøye utvalgt del. Det er de gode øyeblikkene, de fineste bildene og de superkule opplevelsene.

Men, jeg er som dere. Jeg krangler med kjæresten min jeg også, ikke ofte – men når det skjer kan del vel fint minne om andre verdenskrig. Her en dag ble jeg faktisk så sur på han at jeg kastet fjernkontrollen etter han. Håpte den skulle treffe han midt i hodet, sånn for å være ærlig. Jeg lager også middager som blir en fiasko, kokkeleringen min er som regel alt annet enn glamorøs. Jeg har heller ikke råd til alt jeg måtte ønske meg, selv om jeg er klar over at jeg likevel har mer enn de fleste. Skriver jeg om diskutering med venner, familie og kjæreste? Nei. Hvorfor ikke? Fordi det er tabu. Og jeg vet ikke helt hvorfor, men det faller meg ikke naturlig å fortelle slike ting på min blogg. Dette skal være et sted dere kan drømme dere litt bort, kose dere og komme i godt humør.

Daglig tar jeg antrekksbilder av meg selv, hvor jeg smiler og viser frem mitt nye tøy. Ofte mens jeg knipser de bildene, er jeg så irritert på det forbanna kamerastativet som ikke fungerer som det skal at jeg seriøst nesten river av meg håret. Eller så er jeg ofte irritert på Granit eller familien, som ikke gidder å hjelpe meg. Idioter ass! Stativet blir stadig blåst i bakken av vinden, kameraet får riper og en irritert blogger må gjøre hele prossessen på nytt. Ikke missforstå meg, fordi jeg er som regel glad og fornøyd – men herregud! Noen ganger blir jeg så irritert at jeg tror naboene mine (som alltid er publikum når jeg tar bilder…) får seg en god latter av hun bimbo brunetta som daglig knipser hundre bilder av seg selv.

Ser rumpa mi deilig ut nå? Er det finere hvis jeg smiler sånn? Får man veska med på bildet? Nei, faen. Jeg så ut som en feit hval. La oss gjøre det om igjen!

Nei, jeg er så langt i fra perfekt som overhodet mulig. Og det er ingen av oss, selv ikke oss bloggere. Vi er mennesker vi også, vi er bare så heldige at vi får dele den beste delen av oss selv med alle som vil lese. Tenk hadde alle hatt det så pent, ryddig, bloggete og fint som oss? Da tror jeg verden hadde vært en rosa og fin plass å leve. Men, bak denne bloggfasaden ligger det så mye mer bak. Jeg gråter som alle andre, diskuterer som alle andre og kan bli sint som alle andre. Sikkert mer også, jeg er den mest hissige og dramatiske personen som finnes til tider.

Stuen min er ikke alltid ryddig, men hvis jeg skal ta bilder – så rydder jeg den. Jeg ser også ut som en tulling uten sminke – jeg bare viser dere det sjeldent. Og dette tror jeg gjelder de fleste bloggere, hvem vil vel vise en rotete leilighet og et kvisete ansikt til 30 000 følgere? Det tror jeg ingen vil. Ville du gjort det, ja du -  som sitter å leser dette innlegget akkurat nå? Neppe. Jeg vil at dere lesere alltid skal huske på at det dere leser på min blogg, er en utvalgt del av hverdagen min. Og den delen jeg har valgt ut, er ikke tilfeldig. I blandt lurer jeg på hvordan dere hadde reagert hvis dere virkelig hadde visst alt om meg. Helt ærlig, så tror jeg dere hadde løpet avgårde med halen mellom beina. Haha!